[Olug-list] Referatet fra siste dag av rettssaken mot Jon Johansen

[Per Inge Oestmoen]

Referat fra siste dag av saken mot Jon Johansen,
16.12.2002

Av Per Inge Østmoen, EFN

Denne avsluttende dagen var vi kommet til prosedyrene. Først aktors 
prosedyre, så forsvarerens, før en avsluttende replikkveksling. Dom i 
saken faller 07.01.2003 kl. 10:00.

Aktors prosedyre:

Aktor, førstestatsadvokat Inger Marie Sunde fra Økokrim, åpnet med å 
fremheve hva hun betegnet som sitt første punkt og "sakens 
prinsipielle kjerne." Ifølge Sunde er dette begrepet "elektronisk 
beskyttelse." Sunde fortsatte med å poengtere at det dreier seg om en 
straffesak, med betydning langt ut over det som direkte angår 
piratkopiering. "Kjernen er at man skal ha respekt for elektroniske 
sperrer," sa hun. Dermed mente Sunde at tiltalen og saken hadde en 
almenpreventiv betydning. Da selvfølgelig ikke minst for å tvinge 
gjennom en slik respekt.

Til orientering: Tiltalens begrunnelse for hvorfor Jon Johansens 
tilgang til sin egen DVD-plate var uberettiget og lovstridig ble 
formulert slik: "Adgangen var uberettiget fordi DVD-filmene var solgt 
med forutsetning om at brukeren skulle bruke autorisert 
avspillingsutstyr og respektere kopibeskyttelsen."

Referentens kommentar: Denne ordlyden er i realiteten en 
betingelsesløs oppslutning om industriens ønske om kopisperrer. Den 
indikerer et standpunkt fra Økokrims side som derved ikke bare 
sammenfaller fullt og helt med industriinteressenes og 
innholdsleverandørenes ønsker, men dertil støtter opp om idéen om at 
tekniske sperrer skal gis en særskilt beskyttelse, og at disse 
sperrene med sin arbitrære karakter skal fylle rollen som 
premissleverandører for hvordan kjøpere og innehavere av digitalt 
materiale i enhver form skal få adgang til å behandle det. En slik 
situasjon kan karakteriseres ved at tekniske sperrer introdusert av 
industriinteressene gis lovbeskyttelse av staten og myndighetene, og 
at de tekniske sperrer således tenderer mot å erstatte konvensjonell 
opphavsrettslovgivning og dennes tidligere avveining mellom ulike 
parters interesser med den digitale teknologiens upersonlige og 
nådeløse avgjørelseskraft. Dette er det reelle bakteppet for saken mot 
Jon Johansen.

Etter sin innledning, kom Sunde med sterke angrep på Jon Johansen og 
det bildet hun tegnet av ham og hans miljø. Sunde mente at Johansens 
virksomhet var destruktiv adferd, og benyttet flere ganger begrepet 
"hærverksprogrammering." Videre sa hun at: "Elektroniske sperrer skal 
respekteres - de er der ikke for å være en utfordring for hackere." 
"Hacking går ut over industriell utvikling." Her ble det tydelig at 
Sunde brukte uttrykket "hacker" som en betegnelse på en person som 
bedriver kriminell og skadelig adferd. Sunde repeterte ofte at 
"elektroniske sperrer må respekteres" og det var ingen tvil om at 
dette var prosedyrens ubetingede hovedtema.

Deretter dvelte Sunde lenge ved Jon Johansens miljø, og hevdet at 
piratvirksomhet "var en del av bakteppet." For å forsøke å underbygge 
dette, trakk hun frem sitater fra IRC-logger funnet på Johansens 
maskin etter at denne var beslaglagt av Økokrim i januar 2000. Sunde 
tegnet her et dramatisk bilde av piratvirksomhet, særlig på Internett, 
og mente at piratvirksomhet var en del av det miljø som Johansen 
tilhørte høsten 1999.

Sunde fremhevet at Johansen fylte 16 år den 18.11.1999, og slik var 
godt over den kriminelle lavalder, og betegnet ham videre som en 
ressurssterk person.

Johansen er tiltalt etter: "Straffeloven § 145 annet jf tredje og 
fjerde ledd," og Sunde gjennomgikk kort de objektive og de subjektive 
straffbarhetsvilkår. De objektive angår hvilken gjerning som faktisk 
er utført, de subjektive vedrører forsett. Sunde mente at begge sett 
av vilkår er til stede, og sa at "Etter mitt skjønn er dette ikke 
tvilsomt" til spørsmålet om JJ var klar over det faktiske forhold, som 
var at hans handling var straffbar.

Sunde kom videre inn på dette med "gjengkriminalitet," og var av den 
oppfatning at JJ hadde vært involvert i sådan. Her sa hun at 
"Internett ser vi er en arena for gjengkriminalitet slik som ute i den 
fysiske verden." Sunde var meget opptatt av å male bildet av Internett 
som tumleplass for kriminelle elementer, og kom med utsagn som 
"gjengkriminaliteten kommer veldig godt til uttrykk gjennom at man 
bistår hverandre med å finne warez. (=ulovlig kopierte 
dataprogrammer.) Det ble ikke klargjort hvilket omfang dette hadde i 
det aktuelle miljøet, og ingen av de øvrige bortsett fra JJ var blitt 
spurt eller avhørt for å bringe dette på det rene. (Imidlertid ble det 
hos JJ funnet åtte CD-plater med ulisensiert programvare, uten at 
dette hadde noen nødvendig sammenheng med DeCSS eller det aktuelle 
miljøet.)

Sunde utdypet sitt bilde av de kriminelle gjengene på Internett ved å 
snakke om "konkurrerende gjenger" og nevnte at JJ konkurrerte med en 
annen gruppe, kalt "Drink or Die" om å lage det beste 
krypteringsprogrammet. Igjen ble det med bred pensel malt et sterkt 
bilde av kriminelle og uansvarlige elementer på nettet.

Sunde sa dessuten at dette beskrevne konkurranseforholdet "slår litt 
bena under påstanden om at det primære var å utvikle en DVD-spiller 
for Linux." Her var det uklart for tilhøreren hvordan akkurat dette 
resonnementet var fremkommet.

Aktor dvelte videre ved "gjengen" og hevdet at den såkalte Nomad, som 
etter sigende var "JJs primære samarbeidspartner ved utviklingen av 
DeCSS fra 24/9 1999, "manglet lovlig rådighet over Xing-spilleren" som 
ble brukt i utviklingen av DeCSS. I følge Sunde var JJ helt klar over 
at Nomad ikke hadde en lovlig kopi av programmet, og hun fortsatte med 
å stille spørsmålet: "Hvilken betydning har dette for Johansens 
eventuelle ulovlighet"? (Dvs. at Nomad angivelig manglet legal adgang 
til Xing-DVD) Sundes svar var at dette viser at JJ da ikke kan ha 
trodd at det var et lovlig grunnlag for å innhente de kunnskaper man 
kom til.

Neste trinn i prosedyren var at aktor søkte å vise at JJ ikke var en 
del av "Linux-miljøet." Det var her uklart hva "linux-miljøet" konkret 
refererte til. Deretter sa Sunde at "Han (JJ) har tatt avstand fra 
Linux som operativsystem," og siterte postinger fra JJ som var ment å 
skulle underbygge dette. Sundes formål med disse sitatene var å 
sannsynliggjøre at JJ ikke var spesielt opptatt av å utvikle en 
spiller for Linux, eller for den saks skyld av Linux i seg selv. Sunde 
mente å kunne vise at JJ hadde en nedsettende holdning overfor Linux 
og det såkalte "Linuxmiljøet." Hun sa blant annet: "Essensen er at JJ 
[i disse postingene] er nedsettende overfor Linux-miljøet."

Denne delen av aktors prosedyre besto i stor grad i å forsøke å vise 
at JJ ikke var en del av Linux-miljøet, og heller ikke var interessert 
i å lage noen Linux-DVD-avspiller. Dette skjedde gjennom en lang rekke 
sitater fra IRC-logger og poster.

Videre uttalte aktor at "Windows var hovedmaskinen. Det var på den at 
all programmeringen skjedde," og hun fortsatte: "Hva JJ har gjort, er 
å lage en Windows-dekrypter." "Prosjektet var å lage en dekrypter for 
Windows. Ingenting tyder på at JJ ønsket å lage en for Linux."

JJ laget første versjon av DeCSS den 24.09.1999, og samarbeidet 
deretter sammen med Nomad om å forbedre DeCSS, fortsatte aktor, men 
"dette gjelder funksjonalitet på Win9x, NT og 2000" i følge Sunde.

Aktor går her videre med de objektive straffbarhetsvilkår etter 
straffelovens paragraf 145, hvor beskyttelsesbrudd er sentralt. Hun 
går gjentatte ganger sterkt ut med å si at "DeCSS er et uberettiget 
brudd på en beskyttelse." "Det ultimate mål" var, ifølge aktor, "å 
ødelegge CSS, slik at filmer blir tilgjengelig i ukryptert stand."

Når det gjelder selve tiltalen, ble denne endret etter 
hovedforhandlingene og bevisførselen, og omfattet nå også kodenøklene 
som ligger i selve DVD-spilleren. Sunde uttalte: "Knekkingen av 
kodenøklene er en vesentlig del at det beskyttelsesbruddet som har 
foregått." Igjen ble de tekniske sperrene og det forbryterske ved å 
"bryte en beskyttelse" fremhevet, og aktor forklarte funksjonen slik: 
"Kunden skal få lov til å se platen, men skal ikke få lov til å 
kopiere den" og summerte nok en gang opp situasjonen: 
"Kopibeskyttelsen er det sentrale i denne saken." "CSS er en 
beskyttelse mot dekryptering og kopiering av filmene."

Så gikk aktor over til hva hun betegnet som den fundamentale 
problemstilling for rettighetshaverne, nemlig hvordan utøve kontroll 
med sine opphavsrettigheter samtidig som kopier skal selges. Hun 
beskrev hvordan en måte å løse dette på er å ha et system med en 
dekoder og en fremviser, men at dette systemet ikke må gi adgang til 
kopiering. Sunde uttrykte det slik: "Produsentene satset på at 
brukerne er lojale i forhold til systemet."

Både i selve tiltalens ordlyd og i Sundes prosedyre var dette med å 
"respektere kopibeskyttelsen" et sentralt element, og denne 
vektleggingen er signifikant fordi den er en eksakt gjengivelse av 
innholdsindustriens syn, da denne også synes å favorisere kopi- og 
tilgangssperrer som forsvar for sine rettigheter. At man i tillegg har 
fått en egen industri, for ikke å si storindustri, som har til eneste 
oppgave å lage og markedsføre systemer som regulerer almenhetens 
adgang til og bruk av digitalt innhold, er særdeles interessant.

Neste problemstilling hun tok opp, var "Kan du ha en så dårlig lås du 
bare vil og likevel kreve beskyttelse etter paragraf 145, 2. ledd?" 
"Ja," mente aktor, Et passord eller bare en merkelapp er nok til at 
innholdet må ansees for å være lukket. "Rimelige foranstaltninger må 
sies å være stikkordet," fortsatte hun, "og det er ingen tvil om at 
MPAA (Motion Pictures Recording Association of America) og DVD Copy 
Control Association har truffet slike" sa Sunde, og fremmet 
synspunktet at enhver tilgang er uberettiget dersom gjerningsmannen 
har overvunnet eller trengt gjennom en eller annen form for 
beskyttelse eller hindring. Dette fremhevet Sunde igjen og igjen, og 
argumenterte for den oppfatningen at man prinsipielt skal legge til 
grunn at det er rettighetshaver som [alene] bestemmer graden av 
beskyttelse.

"Beskyttelsen er ikke der for å gi hackerne en utfordring," sa aktor, 
"men fordi rettighetshaveren har bestemt at materialet skal gjøres 
tilgjengelig på en bestemt måte."

Med henvisning til Åndsverkslovens paragraf 39 sa Sunde at "The Nomad" 
ikke hadde lovlig grunnlag for sin virksomhet; "Det som er tilfelle 
her, er at det har foregått ulovlig bruk av ulovlige nøkler."

Igjen kom Sunde inn på "hackernes" angivelige forbryterske natur: 
"Hackerne formidler opplysninger til hverandre om hvilke siter man kal 
bryte seg inn på." Hun fortsatte: "At det er mange som gjør det samme, 
som trenger seg inn i serveren, og skaffer seg uberettiget adgang, 
endrer ikke på at det har foregått en straffbar handling," sa hun, og 
sammenliknet Jon Johansens handling direkte med slike innbrudd, ved å 
konkludere med at "Jon Johansen står tiltalt for sitt angrep."

Videre: "JJ har brutt en beskyttelse, av data som er lagret og 
beskyttet. Både ved å dekryptere filmen og ved å bruke det knekkede 
nøkkel-lageret." "Nøkkel-lageret omfattes av begrepet 'data.'" Aktor 
fortsatte: "Knekkingen av filmene står som sentralt i saken" og 
understreket at det ikke er innholdet, men derimot lagringsformen, som 
avgjør hva som er "datalagret informasjon." "Å gi en definisjon av 
'data' er vanskelig," "men forarbeidene inneholder ingenting som tyder 
på at innholdets karakter har noen betydning her." "Poenget er at det 
dreier seg om datalagret informasjon." "Dette er avgjørende - er det 
datalagret informasjon." "Avgrensningen ligger altså i at det er data 
som er lagret elektronisk." Hun konkluderte slik angående filmer: 
"Filmer er lagret i digitalt format - det dreier seg om datalagret 
informasjon."

Videre uttalte aktor at: "Lagringsformen avgjørende for beskyttelse." 
"Man ville få veldig store problemer med avgrensningen dersom innhold 
skulle danne grunnlaget for 'data.' "Lagringsmåten er avgjørende" sa 
Sunde, og slo fast at "da får man et sammenfall mellom de tekniske og 
juridiske kriterier."

Deretter gikk hun tilbake til å snakke om JJs aktivitet, og igjen ble 
uttrykket "hærverksprogrammering" brukt. Sunde sa at "JJ var 
uberettiget til å ha tilgang til nøkkellageret." Som en kommentar til 
hva den lovlige bruker bør kunne gjøre, sa Sunde at "brukeren har rett 
til dataene på den måten rettighetshaver gjør dem tilgjengelig, og 
ikke mer." Hun fortsatte langs den samme linjen: "Det er _kontrollen_ 
som er det helt overordnede kriteriet for en rettighetshaver." "Man 
har forutsatt at innholdet skal kunne brukes, men ikke kopieres."

Etter dette, leverte aktor Sunde noe som vel må sies å være en meget 
sterk uttalelse: "Man har ikke noen ubegrenset adgang til å ta 
backup." Sunde mente at hackermiljøet gjentar denne forestillingen 
talløse ganger, og impliserte at selv ikke den som på lovlig vis bør 
kunne forvente å kunne ta backup.

Aktor fortsatte med å si at "MPAA ville ikke ha lansert DVD-filmer 
hvis de ikke hadde vært kopibeskyttet" og ga sterkt uttrykk for 
oppfatningen om at kopiering undergraver filmselskapenes fortjeneste 
og deres opphavsrett. Videre henviste Sunde til at det hadde foregått 
"en radikal økning i omfanget av eksemplarfremstilling" og henviste 
her til paragraf 12 i åndsverkloven.

Som et eksempel på at man ikke nødvendigvis har rett til å ta backup, 
fremhevet aktor at man ikke har rett til å kopiere og ta backup av 
sine bøker. Enkelte på tilhørerbenken sperret øynene opp ved denne 
sammenlikningen.

Etter dette, slo Sunde fast at "spredning av programmet [DeCSS] er å 
medvirke til at også andre kan bryte beskyttelsen." Så gikk hun over 
til å drøfte det subjektive straffeansvaret. Hun spurte: "Var JJ klar 
over alle faktiske omstendigheter, klar over hva han gjorde da han 
knekket nøkler sammen med Nomad og Brian D."? Sunde svarte "Ja" på 
sitt eget retoriske spørsmål, og fortsatte med å si at "Johansen 
visste at det var ulovlig," og her uttalte aktor Sunde noe som i 
sannhet var bemerkelsesverdig. Hun viste til at både Nomad og Brian 
Demsky ville være anonyme - og slo fast at dette innebar "lyssky 
virksomhet." Om dette kan det ikke herske tvil. På side åtte i Sundes 
egen disposisjon til prosedyren står skrevet følgende: "- Både NMD og 
BD ville være anonyme - lyssky virksomhet."

Referentens kommentar: Det er hypotetisk mulig at Sunde ikke mente 
dette så bokstavelig som tekstens ordlyd tyder på, men det gjenstår at 
det her i det minste via implikasjon foretas en prinsipiell kobling 
mellom "anonymitet" og "lyssky virksomhet." Dette er alvorlig for 
rettssikkerheten i samfunnet, dersom det skal trekkes slike 
slutninger. Det kan uten videre sies at åpenhet om navn tyder i 
retning av at uærlige hensikter ikke er til stede, men det er ikke 
dermed gitt at ønske om anonymitet reflekterer et lyssky eller 
forbrytersk sinnelag. Derfor bør ikke anonymitet i seg selv kunne 
brukes som argument for at vedkommende gjør eller har til hensikt å 
gjøre noe kriminelt.

- Neste poeng fra aktors side var at lanseringen og spredningen av 
DeCSS angivelig sammenfalt med en økning i piratkopiering. Sunde trakk 
slutningen at Jon Johansens virksomhet medførst økonomisk tap og skade 
for industrien, og uttrykte det slik: "Inntektstap for filmbransjen, 
umulig å kalkulere."

Sunde fortsatte videre med å fortelle at DeCSS fortsatt er 
tilgjengelig på nettet, og refererte til at et søk etter DeCSS 
resulterte i mellom 10 000 og 35 000 treff. Ikke alle disse kan ha 
vært pekere ('linker') til programmet selv, men at det er tilgjengelig 
er klart. Videre mente aktor Sunde at "JJs handling minner om grovt 
skadeverk," som har en strafferamme oppad på seks år.

Deretter kom hun med en ganske sterk sammenlikning. Sunde foretok 
nemlig en indirekte sammenlikning med barneporno, ved at hun refererte 
til en høyesterettsom mot spredning av barnepornografi på Internett, 
hvor det i domspremissene var poengtert at barna som var avbildet på 
fotografier som ble spredd på Internett var utsatt for en langvarig og 
permanent skade ved at disse bildene ikke kunne fjernes etter at de 
var blitt spredt.

Sunde trakk så en parallell til det faktum at DeCSS også er spredt på 
Internett, og at heller ikke DeCSS kan fjernes derfra når det først er 
spredt.

Riktignok søkte Sunde å mildne uttalelsen noe ved å si at denne saken 
ikke er direkte relevant til den foreliggende sak mot JJ, men det 
gjenstår at det fra aktors side faktisk ble trukket en parallell 
mellom spredning av barneporno, som i alle tilfeller er et grovt 
overgrep og ubetinget ulovlig, straffbart og etisk utålelig, og 
spredning av dekrypteringsprogrammer som bryter kopi"beskyttelser."

Sunde konkluderte sin prosedyre med å gi uttrykk for at: "Det Johansen 
har gjort, er mye mer enn et enkelt datainnbrudd. Han har forvoldt en 
varig skade."

Etter dette, kom aktoratets straffepåstand. Den lød på 90 dagers 
fengsel, gjort betinget med en prøvetid på to år, inndragning av PC 1 
stk som ble benyttet til programmeringen av DeCSS, inndragning av åtte 
CD-plater med ulisensiert dataprogramvare, samt saksomkostningene som 
ble sagt å være på 10 000 kroner.

----

Etter aktors prosedyre med etterfølgende påstand, kom forsvareren 
Halvor Manshaus med sin prosedyre.

Manshaus åpnet med å uttrykke sin forundring over Økokrims siste 
endring av tiltalen, og konstaterte at det var en underlig praksis å 
komme med en slik endring midt under rettsforhandlingene og til og med 
etter bevisførselen, og dermed etter at forsvaret hele tiden hadde 
lagt opp sitt forsvar etter en opprinnelig tiltale som nå altså var 
blitt modifisert på et så sent tidspunkt. Siden det er formelt adgang 
til å gjøre dette, godtok forsvarer likevel endringen da Økokrim 
endret tiltalen den 13.12, og da heller ikke dommer hadde satt seg i 
mot at dette skjedde gikk saken sin gang.

Forsvareren gikk deretter til å snakke om aktoratets bevisførsel, og 
poengterte at det må skilles mellom relevante og ikke relevante fakta. 
Med dette siktet han blant annet til IRC-loggene og deres beviskraft, 
og han karakteriserte innholdet i disse, hvor mennesker kommuniserer 
på Internett typisk etter en adferdskode som kan være vanskelig å 
forstå og tolke riktig for en utenforstående, som ikke relevante i en 
bevisførsel. Heller ikke kan Johansens utvikling av et GUI ved å 
arbeide på en Windows-plattform sies å være et relevant ledd i en 
bevisførsel, mente forsvarer.

Når det gjaldt det objektive straffeansvaret slo Manshaus fast at det 
er dokumentert at Jon Johansen kun har testet deler av filmer, og at 
han i alle fall ikke har foretatt noen piratkopiering og distribusjon 
av DVD-filmer. Videre slo han fast at "Økonomiske motiver eller 
økonomisk vinning har ikke spilt noen rolle for Jon Johansen," og at 
"Økokrim velger å ikke tro ham på hans utsagn om at han ønsket å 
utvikle en DVD-spiller for Linux."

Manshaus gikk etter dette over til å snakke om hva JJ er tiltalt for, 
og ramset opp følgende realiteter i så måte:

* JJ er ikke tiltalt etter Åndsverksloven paragraf 54 * Heller ikke 
paragraf 54 a i samme lov * Heller ikke er han tiltalt etter 
paragrafen om bedriftshemmeligheter * Han er tiltalt etter 
straffelovens paragraf 145, annet ledd.

Forsvareren fremhevet videre at det er fullt mulig å kopiere en 
DVD-plate med det nødvendige utstyret, slik at DeCSS ikke er nødvendig 
for kopiering.

(Denne form for massekopiering er det som utføres av de som virkelig 
bedriver piratkopiering, og de vil neppe stoppes av kopisperrer som er 
beregnet på å hindre privatpersoners lovlige og ulovlige kopiering. 
Kopisperrer er derfor noe som først og fremst hindrer hjemmekopiering.)

Manshaus kom også inn på dette med lysskyhet, og understrekte at 
"Johansen har hele tiden opptrådt under fullt navn - tyder ikke på 
lyssky hensikter."

Dernest tok forsvarer for seg aktoratets vitneførsel, og sa at: 
"Økokrim har ingen direkte vitner" og "Aktors bevisførsel er en 
blanding av teknisk kunnskap og kvalifisert synsing." Han kritiserte 
Økokrims fokus, som hele tiden både under etterforskningen og 
rettsforhandlingene har lagt stor vekt på det tekniske, som 
kopi"beskyttelsen" (denne referentens karakteristikk), underforstått 
at aktoratet hadde lagt all vekt på dette å "respektere en elektronisk 
sperre" i stedet for å sørge for relevant bevisførsel.

Videre kom forsvarer Manshaus inn på den famøse uttalelsen fra 
tidligere justisminister Hanne Harlem, som i sin tid kom med sterke 
utsagn om hvilken skade Jon Johansen hadde påført næringslivet. 
Manshaus' kommentar til dette var at minister Harlem dermed hadde 
brutt mot uskyldspresumpsjonen.

(Og vi husker at det altså var ingen ringere enn landets 
justisminister som gjorde dette)

Manshaus fortsatte: "Kryptering er, rent teknisk, en beskyttelse." 
"Det er jeg enig i." Og videre: "Sakens kjernepunkt er at ettersom 
DVD-spillere er alment tilgjengelig avspillingsutstyr nyter ikke DeCSS 
noen beskyttelse etter straffelovens paragraf 145 annet ledd." Derpå 
gjorde han et poeng av at den første og opprinnelige tiltalen mot JJ, 
av 21. desember 2001, "inneholdt ingenting om hva som gjorde Jon 
Johansens tilgang 'uberettiget.'" "Hva karakteriserer det uberettigede 
eller urettmessige?"" spurte Manshaus, og svarte slik: "Det er 
urettmessig innsyn hvis gjerningsmannen skaffer seg informasjon han 
ikke er berettiget til å få," og fortsatte: "I dette tilfellet er 
dataene - DVD-platen - ikke skaffet på uberettiget vis." Straffelovens 
paragraf 145 er myntet på data man ikke skal ha adgang til, 
understreket forsvareren.

Manshaus prosederte videre på at "har du berettiget adgang til 
dataene, så har det ikke noe å si at det ligger en beskyttelse der." 
Videre konstaterte han at "DVD'er er forgjengelige." Han beskrev 
innholdsleverandørenes virksomhet på området slik: "Det man [dvs. 
leverandørene] prøver å gjøre med CSS, er å utvide de rettigheter som 
rettighetshaver har i forhold til gjeldende lovverk og de gjeldende 
bestemmelser der."

Videre fremhevet Manshaus at det er "feil når Økokrim fremstiller det 
slik at opphavsrettsinnehaver ikke har beskyttelse uten CSS. Her slo 
han ettertrykkelig fast at den legale opphavsretten ligger fast 
uansett og er reelt upåvirket av hvorvidt materialet er kopisperret 
eller ikke.

Etter dette kom han inn på eksemplarfremstilling, og viste til 
Åndsverkslovens paragraf 12, som sier at "Når det ikke skjer i 
ervervsøyemed, kan enkelte eksemplar av et offentliggjort verk 
fremstilles til privat bruk. Slike eksemplar må ikke utnyttes i annet 
øyemed." Forsvarer Manshaus fortsatte med å si at "'privat' er en vid 
definisjon, som omfatter også familie og venner." "For dataprogrammer 
er bestemmelsene strengere, men også her gjelder at du har lov til å 
ta en sikkerhetskopi." "Det samme må minst gjelde for DVD-plater."

Disse resonnementene brukte Manshaus for å vise at privat 
eksemplarfremstilling har hjemmel i lov for derfor å underbygge at det 
å sette seg i stand til å ta kopier ikke i seg selv bør være 
straffbart. Han refererte videre til da videospilleren kom var 
filmbransjen meget redd for ulovlig kopiering, og så for seg at hele 
markedet skulle kollapse fordi det ble mulig for folk flest å foreta 
videoopptak av opphavsrettsbeskyttede filmer.

Manshaus gikk deretter videre med å foreta en avgrensning i begrepet 
"piratkopiering." Hans definisjon på dette var: "De tilfeller av 
kopiering hvor det tas sikte på salg eller ervervsmessig utnyttelse." 
Manshaus mente at Johansen ikke på noe tidspunkt hadde vist slike 
hensikter, og viste her til det faktum at JJ etter eget utsagn nå 
hadde i alt 175 DVD-filmer i sin private besittelse, med en snittpris 
på 250 kroner.

Manshaus snakket også en del om DVD-spillere som er i handelen. Et 
betydelig antall av disse er såkalt "sonefrie" slik at de kan spille 
filmer fra de ulike soner som filmindustrien har delt verdens markeder 
inn i for å kunne regulere tidspunktet for når en bestemt film slippes 
på det aktuelle markedet. I følge vitnemål avgitt i den samme rett av 
president og Chief Executive Officer hos DVD-CCA, John Hoy, var en 
spiller som kunne spille DVD-plater fra flere regioner 'non-compliant' 
og altså ikke godkjent av DVD-CCA.

Referentens kommentar: Her skal jeg legge til side spørsmålet om 
hvordan det kan ha seg at en bransjeorganisasjon som ivaretar 
filmindustriens interesser kan ha retten til å lage regler for hvordan 
DVD-avspillere skal konstrueres, forsvarerens poeng er at den samme 
Hoy også bekreftet at soneringsprinsippet er en del av de kriterier 
som må være oppfylt for at DVD-CCA skal godkjenne den, på samme måte 
som CSS er det. Ved at 'sonefrie' spillere selges i store antall, er 
det klart at det omsettes utstyr som ikke er konstruert i 
overensstemmelse med filmindustriens ønsker og DVD-CCAs bestemmelser, 
selv om det i dette tilfellet gjaldt andre ting enn kopieringssperren 
som også er en del av DVD-CCAs standarder for en 'compliant' spiller.

Forsvareren fortsatte så sine resonnementer rundt retten til privat 
eksemplarfremstilling innenfor de skranker som loven setter. "Retten 
til sikkerhetskopi vil uansett stå sterkere enn den alminnelige retten 
til privat eksemplarfremstilling." "Man må ha rett til å ta en 
sikkerhetskopi." Slik formulerte Manshaus seg, og fortsatte med å 
beskrive hvordan Økokrim begrunnet det uberettigede i Jon Johansens 
handling med at det har vært forutsatt at det skulle brukes 
'autorisert' avspillingsutstyr, samt at kopibeskyttelsen skulle 
respekteres.

Som svar på dette ga Manshaus et eksempel: "Johansen går inn i en 
butikk og kjøper en film." Forsvareren fortsatte med å at etiketter og 
liten skrift på en slik pakke ikke er bindende, og at "Denne form for 
klausulering anerkjennes ikke av norsk rett." Han konstaterte videre 
at "Content Scrambling System begrenser kjøperens rettigheter," og 
mente at systemet er å likne med privat lovgivning. Manshaus 
fortsetter: "Det virker som om Økokrim legger til grunn at JJ skal ha 
inngått en avtale om hvordan han skal bruke produktet." Forsvareren 
slo her fast at "man kan ikke bare forutsette en avtale."

Så fremhevet han at "JJ har aldri fremstilt kopier som har noen 
økonomisk verdi," og at "tiltalen bygger på ikke eksisterende forhold, 
og det foreligger ikke noe grunnlag for å si at noe av det JJ har 
gjort er ulovlig." Han fortsatte med å si at "loven beskytter ikke 
beskyttelsen," noe som var et sentralt moment for Manshaus. Paragraf 
145, 2. ledd i Straffeloven beskytter data, men ikke den eventuelle 
tekniske beskyttelsen, slo han fast. "Beskyttelsen er CSS. CSS i seg 
selv er ikke beskyttet etter paragraf 145, 2. ledd. Nøklene ble heller 
aldri inkorporert i DeCSS. Nomads nøkler var hentet fra 
Xing-spilleren, og i Xing-spilleren foreligger ingen beskyttelse." 
Dermed, konstaterte forsvareren, foreligger det heller ingen brudd på 
noen beskyttelse. Nomad har ikke brutt noen beskyttelse." "Johansen 
har ikke spredd nøklene, han har ikke distribuert noe."

Manshaus fortsatte: "Nøklene er et nytt forhold." "Dataene i den 
opprinnelige tiltalen var filmene. Etter den nye tiltalen var det 
nøklene." "Hvor er dataene lagret?" "Filmen, åndsverket, ligger på 
platen, mens nøkkelen ligger i DVD- spilleren. Vi har altså å gjøre 
med et helt nytt medium og et helt nytt forhold."

Nå kom Manshaus inn på påstanden fra aktoratet om at Jon Johansens 
virksomhet har ført til skade for industrien: "Det er ikke ført bevis 
for at JJ [dvs. hans virksomhet] har ført til noen omfattende skade, 
faktum er at DVD er verdens raskest voksende medium."

Forsvarer kom nærmere inn på sikkerhetskopier som legitim grunn til å 
kopiere. "Hvordan fungerer det dersom det er en kopieringssperre på et 
datamaskinprogram?" spurte Manshaus, og fortsatte: "Retten til å ta 
sikkerhetskopi kan ikke fravikes etter avtale, og det samme må gjelde 
for film/DVD."

Etter dette kom Manshaus inn på tilbøyeligheten til å reagere på ny 
teknologi og kanskje spesielt i forhold til Internett med nærmest 
automatisk å tenke seg at nå er det oppstått en på alle måter radikalt 
endret situasjon. Manshaus fremhevet at så ikke er tilfelle når man 
snakker om loven og dens grunnlag. "Det er den gode gamle jusen som 
gjelder." "Det er en tendens til at man, så snart det snakkes om 
Internett og liknende, legger opp til at det er "helt nye 
problemstillinger." Angående den foreliggende tiltalen uttrykte 
Manshaus følgende: "Hvis den aktuelle handlingen ikke rammes av 
lovteksten etter en rimelig tolkning, kommer heller ikke lovteksten 
til anvendelse." Han sa videre: "Økokrims endring av tiltalen virker 
desperat." "Selve handlingen er lovlig etter norsk lov, og det er 
heller ikke slik at filmer som er blitt dekryptert dermed mister sin 
beskyttelse," sa Manshaus under henvisning til at verket fortsatt er 
like beskyttet av opphavsretten, og at de samme regler om hva som er 
lov å gjøre med innholdet gjelder uansett.

Forsvarerens påstand ble dermed frifinnelse av den tiltalte, i det Jon 
Johansen etter forsvarets oppfatning ikke hadde gjort seg skyldig i 
noe straffbart etter tiltalen.

----

Nå var begge siders prosedyrer gjennomført, og hver side ble så 
tildelt en sluttreplikk, først aktor, så forsvarer.

Aktors sluttreplikk:

Sunde begynte med å si: "Denne saken handler ikke om 
datamaskinprogrammer, men om DVD-filmer. Jeg har problemer med å 
forstå relevansen."

Deretter repliserte hun til Manshaus' konstatering av retten til å ta 
sikkerhetskopier, og sa at denne retten ikke er absolutt. Her fulgte 
hun opp forsvarerens henvisning til paragraf 39 h i åndsverksloven, og 
ga uttrykk for at denne ikke gir noen egentlig rett til å ta 
sikkerhetskopi, fordi den har ordlyden som følger: "Den som har rett 
til å bruke et datamaskinprogram, kan fremstille sikkerhetseksemplar i 
den utstrekning det er nødvendig for utnyttelsen av programmet." Sunde 
ga uttrykk for at denne tilføyelsen som vesentlig, og resonnerte rundt 
at det for en bedrift som jo har kritiske virksomheter kunne være 
hensiktsmessig med en sikkerhetskopi.

Referentens kommentar: Aktor Sunde åpnet i løpet av dette 
resonnementet ikke med ett eneste ord for muligheten for at det kunne 
være viktig også for privatpersoner å foreta sikkerhetskopiering av 
dataprogrammer, og hennes ytring ble derfor stående som en sterk 
antydning i retning av at hun kunne tenke seg en strengere fortolkning 
av denne paragrafen, en fortolkning som overlot til 
produsent/leverandør av programmet å avgjøre hva som er "nødvendig for 
utnyttelsen av programmet." Hvis den originale CD/DVD eller andre 
medier går i stykker eller kommer bort, og heller ikke lar seg skaffe 
på ny etter noen år, så har man betalt for ingenting, og programmet 
kan selvfølgelig heller ikke utnyttes. Her er det selvfølgelig ikke i 
forhold til noen form for digitalt materiale noen løsning å stole på 
at leverandørene skal levere nye kopier. Leverandører og produsenter 
kommer og går, og det eneste hensiktsmessige er at den som bruker et 
materiale selv kontrollerer det. Det virket ikke som om Sunde tilla 
noen av disse momentene dette noen betydning, og hun sa nok en gang at 
"rettighetshavers valg må respekteres," med henvisning til kopisperrer 
og dermed også legale hindringer mot kopiering dersom det er forbudt å 
trenge igjennom en sperre på det materialet man selv har betalt for. 
Med dette sa hun ganske klart i fra at at hennes standpunkt var at 
rettighetshavers beslutning om å kopisperre materialet og hindre 
kopiering måtte være overordnet andre hensyn, og ut fra konteksten ga 
Sundes utsagn sterke indikasjoner på at hun ikke var fremmed for 
tanken om at også den lovlige private kopiering ga for vid adgang til 
å kopiere. Sunde henviste nemlig til noen NOU-hefter som hun hadde med 
seg, og hvor det var konkludert med at kopiering foretatt av 
privatpersoner og uten vinnings hensikt betraktes som et stort 
problem. Disse heftene hadde Sunde tatt med seg som del av grunnlaget 
for premissene i sin prosedyre, og de var meget interessante for alle 
som er opptatt av en videre drøfting av disse spørsmålene.

----

Den avsluttende replikken gikk til forsvarer Manshaus, som innledet 
med å si at sammenlikningen med dataprogrammer er fullt ut relevant 
fordi det i begge tilfeller dreier seg om digitalt innhold, digitale 
data, og dessuten fordi programvare av den type som er omtalt i 
Åndsverkslovens paragraf 39 nyter et strengere vern enn filmer. Ut fra 
en rettslig analogi var det derfor etter forsvarerens mening utvilsomt 
at det måtte være en minst like stor adgang til å ta sikkerhetskopi av 
filmer.

Manshaus fortsatte med å gi sterkt uttrykk for at det må være lov å ta 
sikkerhetskopier av sitt lovlig ervervede materiale, og at dette må 
være en selvfølgelig rettighet.

----

Etter denne siste runden var det at dommeren, Irene Sogn, kunngjorde 
at dom som før nevnt skal falle den 07.01.2003 kl. 10:00, og retten 
var hevet.

-- 
Per Inge Oestmoen, Norway