[Olug-list] Opprop til mobilisering.

[Per Inge Oestmoen]

Marius Mathiesen wrote:

> Sånn rett før denne tråden blir helt off-topic... Jeg tilhører de som ennå
> ikke har bestemt meg om EU (ikke helt sant, les neste avsnitt), og en av
> de tingene som gjør meg mest skeptisk er sånne bombastiske utsagn som at
> overnasjonal makt er farlig. Det finnes områder der overnasjonale organer
> må til, for eksempel miljøvern. I sånne saker har vi (dvs. politikerne
> våre) et ansvar for å se ting i en større sammenheng enn den nasjonale, og
> man er nødt til å forplikte seg. Hvis vi forventer at andre land skal
> følge vedtak de er uenige i er vi nødt til å gjøre det samme.

Argumentasjonen om at viktige og presserende politiske spørsmål ikke 
kan overlates til nasjonale og regionale beslutningsprosesser, er 
besnærende, og det er meget forståelig at mange umiddelbart reagerer 
på den med å tenke seg at det er slik. Imidlertid lever vi i en verden 
med interessekonflikter, og dette vil alltid være tilfellet. Vi må 
derfor se på hvilke politiske organisasjonsmodeller som best ivaretar 
interesser vi ønsker å forsvare. Dette kan være alt fra 
handelspolitiske vilkår til naturvern og lovgivning på området 
immaterialrett.

Overnasjonal jurisdiksjon vil gi en farlig makt til den som skaffer 
seg kontroll over beslutningsorganene, og her ligger det i sakens 
natur at i en verden med mange sterke og økonomisk tunge aktører vil 
tendensen være at sentralisert makt søkes.

Hvis så det politiske system også disponerer for at beslutninger som 
berører mange nasjoner og regioner fattes av en sentral autoritet, er 
det fullt mulig å sannsynliggjøre at ulempene og faremomentene 
forbundet med dette vil være langt mer vesentlige i 
overnasjonalitetens totalbilde enn den idealistiske tanke om at 
overnasjonalitet fører til at miljøvern (men, hva med /natur/vern?), 
arbeidsmiljøvern og andre honnørsaker ivaretas  ved at en uavhengig 
autoritet frikoplet fra de enkelte lands "snevre" perspektiver lettere 
vil treffe positive og ansvarlige avgjørelser.

I virkelighetens verden harmonerer sentralisert politisk makt med 
kommersielle og andre autoritære og udemokratiske tendenser. Man får 
raskt problemer med kjensgjerningene hvis man vil gjøre gjeldende at 
overnasjonale organer, som typisk står langt utenfor folkevalgt 
kontroll, ivaretar sentrale fellesskapshensyn bedre enn nasjonal 
lovgivning. Ganske visst er det mange som vil ha oss til å /tro/ 
dette, men det betyr ikke at det er slik.

> Når det er sagt er denne konkrete saken tunga på vektskåla for meg i
> forhold til EU-saken. Hvis det er den sponsoren som har mest spenn (les
> Microsoft) som bestemmer politikken blir fora som EU en vits, og langt
> skumlere enn å ikke ha sånne fora. Men for meg er det viktig å skille
> prinsipielle argumenter (for eller mot overnasjonal styring) fra
> konkrete/pragmatiske argumenter (som at EU i virkeligheten er et korrupt
> byråkrati som undergraver demokratiet).

Det er ikks snakk om "ikke å ha sånne fora." Internasjonale fora for 
samarbeid og kommunikasjon er ønskelig. Hva som ikke er ønskelig, er 
en overnasjonal lovgivning og overnasjonal myndighet som alltid vil gi 
uforholdsmessig stor makt til de interesser som i kraft av enten 
økonomisk makt eller ved hjelp av andre udemokratiske pressmidler 
klarer å styre beslutningsprosessene i en retning som flertallet ikke 
er det være seg enig i eller på noen måte tjent med, som står 
fullstendig utenfor enhver form for folkevalgt kontroll, og hvis 
avgjørelser ikke kan påvirkes av borgerne.

Sentralmakt kan vanskelig demokratiseres, og når det gjelder det 
politiske miljøet, skal en heller ikke overse den psykologiske 
faktoren: Å "være med blant de store," eller "der det skjer" er en 
forestilling som utvilsomt har en sterk appell overfor både ambisiøse 
karrièrediplomater og helt vanlige politikere som uvilkårlig føler, om 
enn aldri så uberettiget og misforstått, at EU som overnasjonalt organ 
er noe vi bare "må" være med i for å "få medinnflytelse." At 
sentralisert autoritet dessverre er og vil vise seg å være noe helt 
annet er en erkjennelse vi gjør klokt i å ta inn over oss. Selv om det 
er helt korrekt at verdens mest presserende spørsmål aldri så mye 
overskrider nasjonale grenser.

Verden er sjelden så enkel som den kan se ut som, og den er mye mer 
komplisert enn enkelte vil ha oss til å tro.

Per Inge Østmoen